Sommer i Busan

Selv om mannen min påstår at jeg har ferie hele tida, så regner jeg ikke dagliglivet i Busan som ferie. Ja, må jo innrømme at det føles av og til som en kjempelang ferie, også (og den har vart i over 5 år nå), men i Busan så har jeg tross alt litt rutiner og litt "husmor-oppgaver". Bare det å få tak i vanlige matvarer som vi trenger til vestlig matlaging, kan kreve flere timers lang shoppingtur innom Farmers Market, Bakerigrossisten og Costco. 

Dagliglivet ellers utenom baking, innkjøp og matlaging består av fjellturer, sykkelturer, intervalltrening, yoga, av og til kaffi eller lunsj med venninner, strandliv og fotografering. For min del så bruker jeg mer tid på fotografering enn på stranda.

Jeg ble jo oppfordra til å vise og fortelle litt om hvordan det er på Haeundae Beach om sommeren. Sesongen på stranda begynner i slutten av juni, men høysesongen er siste uka i juli og de to første i august. 

I juni og begynnelsen av juli var det rolig, og temperaturen var behagelig med mellom 20 og 25 grader,

mange ledige solsenger og parasoller,

og mange baderinger til leie! 

Det er nemlig ikke mange koreanere som kan svømme.

Ikke så mange turister enda!

Og de soler seg ikke! Her sitter en under parasoller eller i telt, helst med klær som dekker hele kroppen, og så bader de med klærne på, og noen graver seg ned i sanden etterpå.

Jeg hadde veldig lyst til å ta nærbilder av koreanerne på stranda, men jeg kunne jo ikke gjøre det uten tillatelse. Det var morsomt å se gamle mennesker som lå helt nedgravd i sanden med bare hodet stikkende opp, og hodet dekket av aviser eller en paraply. Eller gamle damer eller menn som kom opp fra sjøen fullt påkledd, for deretter å rulle seg i sanden. Mer om sommeren på Haeundae Beach senere.

Sommeren i Korea er varm, men den har også en del regndager.

Da er det kjekt å bare ta ut på lunsj. Siden det var så mange som skulle flytte hjem, så fant vi ut at vi ville dra til Hurgsiru, en av favoritt-restarantene til mange av oss. 

Denne gangen hadde vi lyst til å bestille et kongelig måltid, også kalt surasang, og det skal ha 12 sideretter, men det kunne vi ikke få servert den dagen. Vi forstod ikke hvorfor, for det er ikke så lett når betjeningen ikke forstå engelsk, og vi klarer oss ikke med de koreanske glosene vi har lært.

Måltidene har visstnok navn etter hvor mange sideretter som blir servert; 3-cheop (dishes), 5-cheop, 7-cheop, 9-cheop.

Vi klarte ikke holde rede på hvor mange retter vi fikk, for de kommer inn med noen om gangen og bærer ut etter hvert, men jeg kan tenke meg at vi hadde 9 retter.

Hurgsiru er som et museum, så vi må alltid ta en tur rundt og se oss om før vi drar hjem igjen.

 Men det regner som regel ikke i dagesvis.

Så jeg fikk endelig tatt med noen damer på Gijang-sykkelrunden min med innlagt besøk hos Henjo-dama i fiskerlandsbyen ved kirka.

Punktering underveis, men det ordner Bente.

Sporty damer klare for lunsj

Henjo-dama "mi" er alltid så blid og koselig.
Omtrent det eneste hun kan si på engelsk er "Love you", men hun prater og prater i vei på koreansk, og tror visst at vi forstår bare hun sier det mange ganger

Forrettene er ikke akkurat som i Norge: snegler, kokte poteter, bønner og små krabber.

Suppe med masse chili og grønt, reker og mange typer skjell. 

Jeg var så spent på om damene var like begeistra over dette måltidet som jeg,  

og det var de. 

Her var det bare vellyd, mmmmm... selv om suppa var så sterk at vi hosta hver gang vi tok en slurp!

Når det minka på skjella, så kom mannen og putta en levende blekksprut i suppa. Noe som utløste hyl av skrekkblanda fryd hos oss damer. Men jammen klarte vi ikke å få i oss blekkspruten også ved hjelp av saks (som er et vanlig redskap på et koreansk bord) og spisepinner.

Det blei bare snaut tre uker i Busan før jeg dro til Norge for å besøke familien. Lars måtte bli igjen i Busan og tjene penger, og han er visst nesten glad til, for han hater å fly.

I løpet av disse tre ukene i Busan, så ble det ekstra mye samvær med gode venninner her i byen, for det var så mange som skulle flytte hjem til Norge i løpet av sommeren. 

Det er også en del av expatlivet; så positivt at vi får så mange venner, men så er det også så trist når vi må ta avskjed med så mange hver sommer. 

Takk til alle som jeg har blitt kjent med i løpet av dette året i Busan. Dere er alle en berikelse i livet mitt. På gjensyn.