Sinbulsan

Helga etter Seoul-turen var vi igjen på fjelltur sammen med Idunn og Rune.

Målet denne gangen var Mt. Sinbulsan, som også ligger i Yeongnams Alps, aakkurat som Mt. Gijisan der vi var sist.

Sinbulsan er 1159, mens Gijisan er 1241m.o.h.

Første del av turen gikk på betongdekka vei, der dettidliger var mulig å kjøre, og etter noen kilometer kom vi til en bom. Der var det skilt som viste at en skulle fortsette på en vei oppover til venstre for å komme til Sinbulsan, og alle de turkledde koreanerne pekte oppover og gikk den veien.  Men Idunn og Rune hadde vært her før, så de visste at det var mulig å gå en annen vei. 

Så vi stolte på Idunns stedsans, og tok til høyre gjennom en slags campingplass, og der fant vi et kart over fjellområdet som viste at det skulle være flere stier opp til toppen. 

Så vi fulgte Idunn: Først et stykke på grusvei, til vi kom til en bitte liten sti som tok av til venstre fra veien. Den var ikke lett å få øye på, og hadde ingen skilt, men Idunn var observant.

Stien var smal, og her var det ikke mye spor etter mennesker, og noen steder var stien nesten  igjengrodd, men Idunn nølte ikke og fant veien uten problemer.

oppe på første utsiktspunkt 

nyter utsikten og poserer for fotografen, 

og tøyser litt

Idunn har ikke høydeskrekk!

fjellklatring

Fjellgeita 

Jeg hadde fotoleksa mi i tankene, selv om solskinn midt på dagen ikke er de beste fotoforhold, og her er ett av bildene som ikke ble innlevert. 

På en fjellrygg

Da vi nærma oss Sinbulsan, så kunne vi se strømmen av mennesker som kom fra den andre kanten, mot samme mål som oss.

Og det siste stykket gikk vi i flokk og følge med alle de andre… Jeg tror det må ha vært tusenvis av andre fjellvandrere. 

Og vi som ikke hadde møtt en eneste på stien vår opp. 

Koreanerne står i kø for å få tatt bilder,  men jeg nøyde meg med bilder av de andre. 

folksomt 

Klar for turen ned 

Vi gikk med (og mot) strømmen av folk ned igjen. Den stien som vi gikk opp, hadde nok blitt litt krevende, i alle fall deler av den, siden det var ganske bratt. Det første stykket nedover gikk stort sett i trapper.

Stien gjennom nydelig "silvergrass"

en strøm av folk både opp og ned

Herfra var det bare noen kilometer på vei ned til bilen, der alle de andre gikk. 

Det var en kjempefin tur, men jeg er veldig glad for at Idunn visste om stien, for det hadde vært litt kjedelig å gå nesten hele turen på vei i lag med tusenvis av andre.